Det er en utrolig flott skatt som er bevart gjennom de bildene som ble tatt i England en gang på begynnelsen av 50-tallet. Siden jeg er veldig interessert både i fotografering og data, har jeg lenge hatt lyst til å skru sammen en billedfortelling basert på denne skatten.
 
Råmaterialet er 81 sorthvitbilder som er relativt godt bevart i familiens fotoalbum i mer enn 50 år. Uheldigvis begynner jeg altfor sent. Min far, Guttorm, som døde i 1970 var på ingen måte en skryter. Jeg kan ikke huske at han noen gang pratet om da de hentet Enderby fra England. Og min mor som har passert 80 år husker ikke detaljene lenger.
 
Så da er det bare å begynne detektivarbeidet, og håpe at det meste blir sånn noenlunde riktig. Mye må nødvendigvis baseres på antagelser. Om du kommer over feil du mener bør rettes opp er det jo bare å ta kontakt med undertegnede.
 
Ovenfor har jeg tatt med et bilde av det som har muliggjort det hele, nemlig fotografiapparatet Agfa Synchro Box - som jo er en museums-gjenstand i seg selv. Det var nok et vanlig fotoapparat på den tiden, og tok utmerkede bilder siden filmformatet er på hele 57 x 86 mm, nesten like stort som selve kopiene som er på 65 x 95 mm. Det er vel ikke utenkelig at apparatet ble innkjøpt på englandsturen, og at det var spennende og nytt å fotografere.

Ruiner etter krigen

Lowestoft er den byen i England som ble hardest bombet pr innbygger under andre verdenskrig. Grunnen til det er at den ligger helt ute på kysten mot Nordsjøen, og tyskerne benyttet byen som navigeringspunkt når de sendte sine bombefly inn over England. Som vi ser på dette bilde ble ikke alt gjenreist de første årene etter krigen. Bildet er et blinkskudd.
 
De av oss som opplevde Vannøya på begynnelsen av 50-tallet vet at der var det heller lite urbant, for å si det på den måten. Det var dårlig med både vei og strøm til langt ut på slutten av det tiåret. Vegetasjonen var rett og slett karrig om man sammenligner med dagens. Kommunikasjonene var dårlige. Man måtte stå opp midt på natta om man ønsket å reise til datidens Tromsø. Og der ankom man ikke før langt utpå ettermiddagen.
 
Man kan derfor lett forestille seg at det må jo nærmest ha vært et sjokk å komme til England som tross alt hadde det meste på denne tiden. Man kan kanskje sammenligne det med dagens reiser til Syden, men jeg tror faktisk forskjellen var atskillig større enn som så, noe de neste strandbildene tydelig viser.

Tivoli på stranda

Dette er ett av to bilder som fikk en liten landsens guttunge til å drømme seg langt vekk fra femtitallets øde Vannahamre, særlig på kalde vinterdager. (Det andre skal jeg komme tilbake til senere). Vi ser at her er det flotte rekreasjonsmuligheter med strandpromenader og barer. Bildene er kanskje tatt på en søndag, med et yrende folkeliv, selv om karusellen står av en eller annen grunn.

Lekker badestrand

Det ser jo ut som om hele byens befolkning er på stranda denne dagen.

Guttorm tester svømmeferdighetene

Nordsjøen var kanskje ikke så veldig varm denne dagen, men sikkert atskillig varmere enn det han var vant med på hjemlige trakter. Når jeg studerer disse bildene kan jeg ikke unngå å lure på hvordan det ser ut i Lowestoft i dag. Er mulighetene til en hyggelig ferie like gode i dag som de uten tvil må ha vært den gang?

Gutta boys soler seg

Nå var kanskje ikke denne gjengen noen strandløver som dro fra bar til bar, men på originalbildet ser man at restaurantene ligger på rekke og rad i gata ovenfor stranda, så mulighetene var jo der. Vi ser også at det er spendt opp en wire med fancy belysning langs hele gata. For en kontrast til datidens stille Hamre på Vannøya. Jeg tror denne gjengen neppe hadde med seg solfaktor 10 i koffertene sine.
 
På bildet over ser vi Lindquist til venstre og Guttorm til høyre. De to herrene i midten er trolig representanter fra rederiet som kjøpte Enderby. Men dette er ting jeg håper å få oppklart før redaksjonen avsluttes. Lindquist døde i 2005, så jeg håper at Lars Einar Mathiassen (sønn) og Evelyn Meyer, som Lindquist giftet seg med i 1957, kan bidra med nyttige opplysninger. Vi har i alle fall planlagt å treffes i løpet av sommeren 2006 når Evelyn kommer oppover fra Bergen på et besøk.
 
Men livet var nok ikke bare en dans på roser for gjengen som dro over til England for å kjøpe en tråler. Et utall av båtbilder vitner om nettopp det. Jeg har festet min interesse til én av disse båtene av flere grunner. For det første fordi jeg etter å ha skannet inn bildet klarte å tyde navnet. Dernest fordi jeg greide å spore opp båten på Internett, med bilde. Videre fordi jeg likte rederimerket, ei ku! Og til slutt fordi bildet med rorhuset er det eneste som viser begge lyktene ved innseilingen til Lothing Lake, et landemerke på de kanter vil jeg tro.

LT254 Vanessa Ann

Som sagt, jeg fant båten på Internett under The Fleetwood Trawler Web Site, hvor det fremgår at den ble bygget i Lowestoft i 1951 (altså en relativt ny båt den gang) og at den er 103 fot. Videre at båten i 1957 ble registrert under FD133. Og i 1982 ble hun solgt til Bahamas.

LT254 Vanessa Ann

Jeg tror begge lyktene består den dag i dag, og her er den søndre lykten til høyre. Men tilbake til Vanessa Ann. Vi ser at dette er en stålbåt, og den lå nok noen prisklasser over det våre venner var på utkikk etter. Dessuten var den vel neppe til salgs. Så kai-vandringen måtte nok fortsette, og kyr var vel det siste de hadde i tankene på dette tidspunktet vil jeg tro.

Det du har lest til nå ble skrevet i løpet av noen julidager i 2006. Tiden som fulgte ble benyttet til grundige undersøkelser på Internett, Statsarkivet og på det nye fantastiske biblioteket vi har her i Tromsø. Mange spørsmål er besvart, men jeg makter ikke å mekke videre på bildefortellingen jeg har lagt opp til. Vi skriver nå april 2008. Min mor Sofie døde sommeren 2007, og verden blir aldri mer den samme.

Men nå skal vi tilbake til historien om tråleren du ser på bildet under.

LT247 Enderby

Enderby er én av flere båter som ble bestilt av Royal Navy for å tjenestegjøre i krigen. Men heldigvis var freden et faktum før båtene ble levert. Flere av disse båtene havnet i Norge hvor myndighetene i 1951 hadde åpnet for at bedrifter kunne være medeiere i trålere. Men det forutsatte at aktive fiskere eide minst 51 %. To år tidligere hadde man dessuten åpnet for at trålerfanget fisk kunne gå til filetindustrien. Optimismen rådet i årene etter krigen.
 
Møtet med Evelyn Meyer og Lars Einar Mathiassen ble interessant. De hadde også mange bilder etter Lindquist fra Englandsturen. Evelyn visste av forståelige grunner ikke så mye om Enderby. "Men det var jo en båt som het Digby. Det navnet kan jeg ikke få ut av hodet", sa hun.
 
På et Internettforum, der man diskuterer båter dagen lang, hadde jeg tidligere ikke fått treff ved å søke på Enderby. Men nå ble det full klaff ved å søke på Digby - tusen takk Evelyn! Jeg kom fort i kontakt med folk som viste mye om halvferdige World War II-båter. Etter krigen ble disse fullført som trålere, deriblant både Digby og Enderby. En kar med navn Trygve på nevnte båt-forum innhentet opplysninger fra eksperter på et britisk Internettforum. Slike diskusjonsfora er jaggu nyttige greier.
 
Ifølge de britiske ekspertene på forumet Warsailors.com ble Enderby påbegynt bygget ved Wivenhoe Shipyard i 1945, og solgt til W. Harrison i juni 1947. Deretter ble båten solgt til Huxley Fishing Co i juni 1948, registrert i Lowestoft i mars 1951, og til slutt solgt til Norge i 1952.

Uken etter skriver jeg følgende på STP-forumet (et båt-forum):
 
"I dag er nye brikker kommet på plass i puslespillet ENDERBY. På Statsarkivet i Tromsø har jeg i Register over Merkepliktige Norske Fiskefarkoster for 1954 og 1956 funnet at ENDERBY var registrert F 10 H og eid av G. Robertson AS, Hammerfest.
 
Båten er oppgitt bygget i 1947, er på 93,1 x 22,6 x 10,0 fot (L x B x D) og at hun er utrustet med en 240 HK Crossley.
 
I registerboken for 1958 er ikke ENDERBY oppført, men i stedet finner jeg en båt med nøyaktig samme data med navnet MAREGG, registrert T 37 TD (Tromsøysund) og med en annen eier".

F 10 H Enderby

Dette bildet må være tatt i tidsrommet fra 1954 til 1956. Vi ser at båten har fått nytt overbygg og er blitt mer elegant, i hvert fall sett med norske øyner. Litt rart å tenke på at det er gått mer enn et halvt hundre år siden dette bildet ble tatt. Vi ser også at det er solskinn og godt vær!

Neste dag gikk turen nok en gang til Statsarkivet, og sent på kvelden skriver jeg blant annet følgende på STP forumet:

"I dag klarte jeg derfor ikke å holde meg borte fra Statsarkivet, og jeg fikk utlevert de 5 bøkene som inneholder registeret fra 1952 til 1960. Jeg studerte årstall og mål og ble etter hvert overbevist om at Enderby kunne blitt solgt fra G. Robertson i Hammerfest til Edin Marøy m.fl. i Tromsdalen i perioden 1956 - 1958. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme videre, men det er jo hjelp å få av de ansatte på arkivet. Men å søke i databasen deres på Enderby ga ikke noe resultat. Jeg ba vedkommende derfor om å søke på Maregg - og BINGO - fulltreffer! Arkivøren, eller hva det nå heter, sa at det stod Enderby i parentes. Databasetreffet ga referanse til Byfogden Tromsø, bok 585 side 110, 123 og bok 586 side 40. "Et lite øyeblikk", sa vedkommende. Han returnerte med to bøker.
 
På side 110 i bok 585 finner jeg endelig Enderby. G. Robertson AS, Hammerfest eier 5/10, Guttorm Andersen, Hamre 4/10 og Lindquist Mathiassen, Torsvåg 1/10. Det første målebrevet er datert 29.09.52 og båten er registrert den 24.10.52. Hver tiendedel er oppgitt til kr 35 000. Nytt målebrev datert 31.10.53. Enderby oppgis solgt til Edin, Erling og Gunnar Marøy, Tromsdalen i desember 1956. Båten ble solgt nok en gang før den i 1962 ble overført til Skips-registeret i Kristiansund N".

Bok 585

Derved er jo det meste av mysteriet om Enderby løst. Lindquist solgte sin andel til bedriften G. Robertson i Hammerfest.
 
Nå gjenstår det bare å finne ut litt mer om hva som skjedde videre. Hvor lenge var båten i aktivt fiske? Og hvem er de ukjente personene vi ser på flere av Englandsbildene? Det er enda mye å gripe fatt i for den som vil.

Det er et tidkrevende arbeid å skanne inn og fjerne alle skadene som bildene fra familiealbumet har fått opp gjennom tiden. Men med god hjelp av PhotoShop blir resultatet akseptabelt. På de to neste bildene lukter det maling så det holder, og var det ikke en som sa at "oppe var han nede, og kvit var han svart".

Ved kai i Lowestoft

Det fremgår kanskje ikke her, men Guttorm myser i velkjent stil mot den skarpe sola.

Englenderne trålet fra begge sider - derfor fire daviter. Davitene på babord ble fjernet under ombygging på Sagvåg i 1953. Det året var det forresten springflo pga kraftig uvær. Noe som førte til oversvømmelser man enda snakker om i Lowestoft. Men verst var det nok i Nederland.

Båten skulle som tidligere nevnt tjenestegjøre i andre verdenskrig. Så det er solide saker vi ser her. Enderby er bygget av eik!

Odin Tårnes som reiste med pappa på Enderby husker at motoren var det man kaller "omkastbar". Båten hadde ikke reverserbar propell, og det kan vi faktisk se her. Jeg kan tenke meg at det ofte medførte stor spenning hver gang man skulle manøvrere til kai, eller under kritiske situasjoner på feltet.

Må si jeg liker dette bildet.