Folk som vært utsatt for uhell sier gjerne at de opplever slike situasjoner som i "sakte film". Slik opplevde ikke jeg fallet. Jeg følte meg kun "fjollete". Jeg var overhodet ikke redd, noe jeg i ettertid finner merkelig. For hvem har ikke hatt mareritt om fall etc? I hvert fall har jeg ofte hatt slike mareritt, men kun en gang etter uhellet. Det skjedde en av de første dagene, før jeg ble operert. Jeg våknet ved at jeg hoppet i senga, og det gjorde ondt.

Umiddelbart etter at jeg tok bakken kom smertene nede i ryggen. Jeg rullet over på siden i fosterstillingen, men det hjalp ikke. Rullet videre over på magen, men med samme resultat. Forsøkte å rope på hjelp, men stemmen var hes og svak. Redninga ble mobiltelefonen som jeg heldigvis hadde i brystlomma på kjeldressen.

Det tok 15-20 minutter før den første ambulansen kom. Jeg fikk surstoff og morfin uten at jeg følte meg bedre. Ambulansepersonellet ville ha en lege til stedet, og jeg måtte vente 15-20 minutter til. Jeg ble behandlet som om jeg hadde brukket nakken og syntes alt tok mer tid enn nødvendig. Nå var karmpene i leggene ikke til å holde ut, men endelig bar det avsted til RiTø.

De første dagene på RiTø fikk jeg jevnlig sprøyter med Ketogan, eller Ketorax, som begge er et syntetisk morfin. Det hjalp nok for ryggen og handa, men lite mot krampesmertene i leggene. Jeg fikk også Volteren og Largaktil (muskelavslappede) uten at jeg følte noen bedring.

Etter operasjonen på Ullevål sykehus fikk jeg en smertepumpe (PCA) hvor jeg selv kunne dosere Ketogan etter behov. Fikk også Paracet fra tid til annen. Tre dager etter operasjonen ble PCA'en fjernet (jeg overskred tillatte grenseverdier), og fikk deretter Ketogan og Paracet som tabelletter da lårene var blitt stygge etter alle sprøytene.

Tilbake på RiTø ble jeg 17 dager etter uhellet satt over på Nobligan og Paracet. Doseringen var 2 stk 50 mg Nobligan og 2 stk 500 mg Paracet (begge med 4 doser daglig). Krampene var nå nesten borte, men ryggen var ikke god de første ukene. Etter tre og en halv måned gikk jeg ned til 3 doser daglig, og endelig, etter sju måneder kunne jeg langsomt kutte ut all bruk av smertestillende medikamenter... inkludert Vival som jeg fikk for å sove bedre.

Venstre hånd, som jo også var ille skadet, har ikke på noe tidspunkt plaget meg. Derimot fikk jeg noen merkelige smerter etter ca 3 uker. Jeg ble nemlig "kraftig solbrent" på oversiden av begge føttene. Dette var utrolig ubehagelig og jeg måtte bruke myke sokker. Å ta på seg joggesko for å trene på tredemølla var ei sann pine. Mot denne grusomme plagen foreskrev overlege O. Sivertsen på RiTø Tegretol, et medikament som normalt brukes mot epilepsi, men som hos enkelte også har god virkning mot nervesmerter. Det hjalp imidlertid ikke, og jeg måtte kutte ut Tegretol pga kraftige bivirkninger med dobbeltsyn og svimmelhet. Heldigvis forsvant plagene gradvis etter ca 4 måneder.

I dag er plagene fortsatt føttene. Disse føles som om de er kraftig forslått. Det føles ømt og hovent og de er særlig ubehagelige når jeg ligger og skal sove. Heldigvis merker jeg en sakte fremgang også der. Når jeg går på et hardt gulv knaser det i venstrefoten, og det er som om jeg har en kul der. Dette er ikke blitt bedre med tiden. Men i begynnelsen føltes det som om hadde jeg to kuler under venstre fot, og en under høyre. Disse "kulene" er heldigvis blitt borte med tiden. Musklene i beina, og da særlig i føttene, er svake. De lever sitt eget liv med svake rykninger, og i blant fører det til kramper.

Siden skaden er godkjent som en yrkesskade må man legge ut for all medisin selv, for så å få disse refundert av trygdekontoret. Men det gjaldt bare den første refusjonen. Jeg fikk brev fra trygdekontoret om at min fastlege, behandlende lege eller spesialist måtte søke om refusjon da medisinene var vanedannende. Søknaden ble først skrevet av fastlegen. Så fikk jeg brev om at det var påkrevet med tilleggopplysinger. Nå startet det jeg følte var en bevisst trenering av hele refusjonsordingen. Først den 18.12.00, etter å ha vært nødt til å kontakte både RiTø og Ullevål sykehus, fikk jeg refundert de medisinene jeg var blitt foreskrevet.

I ettertid kan jeg nok se på dette med et større sinn, og si at trygdekontoret hjalp meg med å slutte å bruke medisinene på et tidligere tidspunkt, men da det stod på var jeg sint.